Livet er som en fjelltur

Livet er som en fjelltur. Når du begynner starter du med frisk mot. Du har alle mulighetene foran deg til at dette skal bli en flott fjelltur. Kanskje er du litt ustabil i begynnelsen, men lærer fort hvordan du skal sette neste fot foran den andre for å ikke falle mer. 

Hvordan du blir utstyrt fra begynnelsen av vil være med på å styre hvordan turen blir. Om du har rette sko, rett mengde tøy med deg. Hva du får med deg i sekken. Kanskje du har for tung sekk du må bære med deg hele veien opp, eller du får gnagsår som du må slite med hele veien. Uansett vil denne delen av turen ha store betydning for resten av veien.

I midten av turen har du blitt vant til gåinga. Du kan nyte mer utsikten og kanskje du blir kjent med andre som er på samme tur som deg. Kanskje finner du noen du vil ha følge med hele veien opp på toppen. Det er mye som kan skje på en fjelltur. Du kan miste noe verdifullt på tur oppover som gjør at du vil gi opp. Eller du finner noe du ikke trodde du ville finne. Kanskje en nydelig perle på stien eller en gammel antikk skje som har stor verdi. Du får se ulik natur og du velger selv om du vil nyte det ved å se opp, eller om du velger å se ned på gråsteinen du har under føttene. 

Når du nærmer deg toppen, har du gått langt. Du begynner å bli sliten, og lengter etter å komme fram. Samtidig som du kanskje ikke ønsker at turen skal bli ferdig. Det er vanskeligere å gå og du må ha flere pauser. Du kjenner at dagslyset begynner å tære på øynene og du kjenner deg sliten i hodet. Kanskje du ikke klarer å tenke helt klart. Klærne dine er kanskje slitte og skitne. Men du merker at klærne og utstyret som du bekymret deg veldig for i begynnelsen, ikke har så stor betydning mer. Så lenge de får deg fram til målet. 

Fjelltoppen er døden. Den er selve målet for turen. Og rett før du når opp, ser du kanskje ned på turen som har vært. Og fårhåpentligvis smiler du fordi du har gode minner fra turen. Og selv om du har falt en god del og mistet en god del på veien, så gjorde du ditt beste og nådde toppen akkurat da det var meningen at du skulle nå den. 

Til ettertanke: 

Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for døden. Selv med min tro på at jeg skal komme til en bedre plass og være med min Far i himmelen når jeg dør, er jeg redd. Så leste jeg i en bok som handlet om to søstre som skulle dø. Der var døden beskrevet som en fjelltopp de skulle bestige. Jeg har aldri tenkt på døden som en fjelltopp. For meg er døden som havet, noe stort, skummelt, mørkt og farlig. Noe vi ser hele tiden, men som vi ikke kan se bunnen på. Bare tanken på at døden er som havet, skremmer meg. Derfor vil jeg prøve å se for meg døden som en fjelltopp. For det finns ingen bedre følelse enn å stå svett og utslitt på toppen av et svært fjell, som du har brukt de siste 3 timene på å bestige. Slik ønsker jeg å se på døden; som et mål der framme. Og når jeg selv kommer dit, ønsker jeg å si som Paulus i filipperbrevet 1,21: “For meg er livet Kristus og døden en vinning.” 

"Mørket er min eneste gjenværende venn"

Det er helt mørkt rundt meg. Langt over meg kan jeg svakt høre mennesker som prater og ler. De virker som flere mil unna, enda det bare er noen meter opp til dem. Jeg er alene. Det er så vidt jeg kan se noe. Alt er mørke. Rundt meg. Under meg. Over meg. Inni meg. Lyset er som håpet, milevis langt unna. Den siste jeg snakket med gav til slutt opp og kom seg unna meg i en full fart. Ikke vet jeg hvor det ble av ham. Kanskje han sitter i en annen grop, for seg selv. Kanskje mørket overveldet han også. Slik det gjorde med meg. Jeg husker da jeg møtte han. Han stakk hodet sitt ned til meg og lurte på om jeg ville være med på kafe. Jeg husker at jeg så dumt på han. Hvordan skulle jeg kunne være med på kafe? Men noe i øynene hans fortalte meg at han hadde trua på meg. At jeg skulle klare det. Jeg begynte å tro på meg selv. Han hadde allerede begynt å rekke hånda mot meg da han oppdaget at det var en tapt sak. Enten innså han at han ikke kom til å rekke ned til meg, eller kanskje var han redd for at jeg skulle dra han ned. Uansett hva det var, er han ikke der nå lenger. Han tok hånda til seg og forsvant.

Jeg vet ikke når jeg kom hit første gang, eller hvor lenge jeg har vært her denne gangen. Det eneste jeg vet at jeg er at jeg føler meg hjemme her nede, og jeg har blitt ganske flink til å overleve her. På en måte liker jeg meg her. Mørket skjuler meg, og det kjennes godt. Eller kanskje jeg bare tror det føles godt, fordi det er så kjent. Jeg har vært der oppe noen ganger. Møtt frykten for å bli avvist og mislykket. Til tider har det gått så bra at jeg trodde jeg alltid skulle bli værende der. Så feil kan en ta. Men så har jeg krøpet ned hit igjen når jeg feilet. Jeg syns synd i meg selv. Det er ikke slik at jeg ønsker å være her nede, men det krever så mye av meg for å komme meg opp herfra. Det krever mot, viljestyrke, kraft. Alle egenskapene jeg ikke har. Vertfall er det det jeg vil ha meg selv til å tro. Hvis jeg hadde hatt de egenskapene, hadde jeg jo ikke hatt noen grunn til å være her. Men likevel er jeg her. Alene. Og mørket er min eneste igjenværende venn.

«Du trenger ikke være der nede lenger. Du kan komme deg opp.» Det er bestevenninnen min som roper ned til meg. Hun er lei av at jeg er her nede. Hun mener at jeg er her med vilje. Det kan hende hun har rett. Men hva hvis jeg prøver å komme meg opp, bare for å innse at jeg ikke klarer det? Hun kaster ned et tau. Så langt nede er jeg kommet nå. At jeg trenger et tau for å komme meg opp. Tauet er rett foran meg. Over meg er det kommet til flere. Jeg ser mamma, pappa, familien min, gode venner og kollegaer. Alle smiler ned til meg og heier: Du klarer dette! Jeg tar tauet i hånden og ser at ansiktene på mine kjære begynner å nærmer seg. Det er jo ikke så langt opp til dem! Jeg kan se sola titte frem bak skyene. Jeg hører musikk. Det gir meg lyst til å danse. Nå er det bare noen få centimeter mellom meg og lyset i omverden. Det skal bare til et lite hopp, så er jeg oppe. Jeg motiverer meg selv og bestemmer meg for å gjøre det. Hva er det verste som kan skje? Jeg har jo allerede opplevd å være omgitt av mørket, og overlevd. Jeg puster dypt inn, og hopper i det.  

I dag kjøpte jeg en blomst, selv om jeg vet den kommer til å dø.

Jeg holder på å lære at ting kan ha en verdi, selv om det ikke varer evig.
Akkurat nå kan blomsten stå på bordet og gi meg glede. Akkurat nå har den en verdi.

Om en måned er den kanskje glemt. Var det likevel verdt å kjøpe blomsten?

Absolutt! Livet handler om det som skjer akkurat nå. Hvor lenge vi beholde blomsten, vet vi ikke. Men vi kan glede oss over den, så lenge den er her! Og jeg velger å nyte blomsten mens den er her, istedenfor å sørge over at jeg kommer til å miste den en dag.


Slik er det med alle "blomstre" vi er så heldige å få ha på livets bord..

Gleder i livet

Noen ganger føler jeg at de som er kronisk syke ikke får lov til å ha gleder i livet. 

Jeg husker tilbake da jeg hadde ME. Hver gang jeg lo eller hadde det skikkelig gøy med vennene mine fikk jeg kommentarer som: "Å, nå går det bedre med deg?" eller "Nå skal du se at du holder på å blir frisk." Jeg er klar over at slike kommentarer helt sikkert var ment som oppmuntring. Men istedenfor tok jeg de som enda et slag når jeg endelig hadde klart å glemme hvor sliten og svimmel jeg var. Kunne jeg ikke glede meg over det positivet i livet mitt, uten at de rundt meg forventet at nå skulle jeg snart bli frisk igjen? Akkurat som om jeg enten måtte være syk, og da vise at jeg faktisk var syk, eller være glad og være på bedringens vei.

Det er bare et problem. De som har kroniske sykdommer, blir ikke bedre. De har gode perioder, men de blir ikke friske. Å vite at sykdommen en har ikke skal gå over, er en sterk påkjenning og setter absolutt en demper på gleden. Men hvis en lærer seg å aksepterer sykdommen, men likevel klare å glede seg over det som er av glede i livet, da er en kommen langt! Veldig langt! 

Jeg har det siste året vært veldig plaget med magen. Til nå har ikke legene funnet ut noen ting. De foreslår psykosomatiske årsaker, og jeg føler meg nok en gang skuffet av det norske helsevesenet. Jeg har mine gode perioder, sammen med de dårlige. Jeg har brukt sikkert et halvt år på å bare komme meg opp av sofaen, og gjør ting til tross for kvalmen som presser på hele tiden. Det er et mareritt. Men jeg må bare fortsette å leve. 

Når det er sagt har jeg de siste ukene våknet opp med en fantastisk følelse av lykke! Du vet sånn følelse du fikk når du var liten og du kom på at det er bursdagen din, julaften eller 17. Mai. Jeg elsker den følelsen! 

Jeg har absolutt tenkt å nyte gleden som kommer i livet mitt! Så for det bare være så med kvalmen og smerten den dagen! :) 

Ikke nå, ikke i dag. Men en dag. kanskje..

Du klarer det ikke. Sofie står 2 meter unna døra til T-banen. Hjertet banker vilt, og hun kaldsvetter i hendene. Du klarer det ikke! Gjentar stemmen i hodet hennes. Kan hun fortsatt rekke det hvis hun tar trikken? Sofie sjekker ruta, og hiver seg rundt. Er hun snar nok, kan hun rekke det. Hun springer så fort hun kan. Dunker borti et par med handveska som hun har slengt over skuldra. Roper et raskt beklager mens hun stresser seg ut og bort til trikkeplassen. Der står trikken. Klar til å lukke dørene. Hun presser seg frem mellom folkemengden og er den siste som kommer seg innenfor, før dørene automatisk går igjen. Hun finner seg et sete og puster tungt ut. Hun rakk det. Hjertet dunker fortsatt fort, og Sofie prøver å roe seg ned. Prøver å fokusere på den blå himmelen, og på de grønne trærne utenfor. Endelig er det etterlengtede gode været kommet til byen. Sola skinner og det er 25 varmegrader. Ikke en sky er å se på himmelen, og fuglene kvitrer. Kontrasten kunne ikke vært større til hvordan Sofie føler det inni seg. Selv om hun prøver å fokusere på de blide ansiktene, og på hvor godt hun egentlig syns det er når det er varmt, blir hun ikke kvitt Følelsen og tankene som herjer inne i henne. Følelsen som sitter dypt som en tung stein inne i brystet. Som suger til seg all gleden hun så fortvilet prøver å mane frem. Følelsen som forteller henne at noe er galt. Fryktelig galt. Følelsen som gir henne alle disse skumle og mørke tankene. Jeg klarte det ikke. Kampen mot Følelsen har så vidt begynt. Nå kommer beskyldningen. Tenk at du ikke klarte det engang. En 7-åring klarer det. Men ikke du. Du klarer ingenting. Er det egentlig noe vist å prøve? Sofie stenger tankene ute. Prøver å tenke på hvem hun skal møte. Geir har endelig tatt kontakt. Han vil de skal møtes. Hun kjenner at hun blir glad av å tenke på ham. Men ikke nok til å overskygge den fæle Følelsen hun fortsatt har i brystet. Nå stanser trikken. Det er visst en del trafikk. Hvorfor kunne hun ikke bare tatt T-banen? Da hadde hun vært der nå. Hun kjenner pulsen begynner å stige igjen. Kommer han til å bli sint hvis hun er forsinket? Best å sende en melding, bestemmer hun seg for. «Blir visst noen minutter sen. Mye trafikk.:p» Det er alltid godtatt å skylde på trafikken. Var det vel hennes skyld at det var mye trafikk? Nei. Men det er din skyld at du ikke tok T-banen. 

Sofie sjekker facebook med det samme hun har oppe telefonen. Bente har forlovet seg. Lars har blitt far, og Tonje har endelig bestilt billetter til Ecuador. Hun hadde spurt om Sofie ville være med. Sofie hadde svart nei. Hun kunne jo ikke bare dra til Ecuador på den måten. Tenk på alt som måtte være i orden for en slik tur. For det første hadde Sofie aldri vært utenfor Skandinavia, og visste ikke engang hvordan man skulle bestille billetter så langt som til Ecuador. Pass hadde hun heller ikke. Hun hadde aldri hatt behov for det før, og Sofie visste ikke hvordan hun skulle gjøre det. Bare tanken på å skulle finne det ut, gjorde henne kvalm. Hun kom nok ikke til å få det til. Hun måtte ha søkt fri fra jobb også, og visste at sjefen hennes ikke kom til å like det. Dessuten hadde hun ikke stor nok koffert. Den siste unnskyldningen var dårlig. Hun var klar over det. Men Sofie hater kjøpesenter. Kanskje ikke kjøpesenteret i seg selv, men tanken på å skulle dra til et kjøpesenter for å kjøpe noe hun virkelig trengte. Hva hvis hun ikke fant akkurat det kun trengte? Da ville den dagen vært bortkastet, og hun ville vært nødt til å komme tilbake en annen dag. Eller hva hvis hun faktisk kjøpte noe, for så å finne ut at hun ikke likte det hun hadde kjøpt? Eller enda verre, fant noe som var mye billigere en annen plass. Nei, risikoen var for stor til å ta. Tanken på å feile fikk henne til å la være å prøve en gang. Og tenk på hvor mye som kunne gå galt på en slik tur. Enn hvis de mistet flyet? Hva hvis bagasjen ble borte? Eller de ble ranet? Og hva om hun faktisk ikke likte å være på en slik lang tur, så langt hjemmefra? Selv om hun merket at spenningen over et slikt eventyr var tilstede, var det ikke noe for henne. Tonje ja. Men ikke Sofie. Hun kunne bare ikke være med på en slik tur. Sofie hadde takket pent nei til tilbudet fra Tonje, og unnskyldte seg med at hun allerede hadde laget planer med noen andre. Sofie hadde ikke likt å lyve. Det er stygt å lyve. Det har Sofie lært siden hun var liten. Og hva kunne skje dersom Tonje fant ut at hun hadde løyet? Kanskje ville hun bli sint på henne? Tanken på at noen skulle bli sint på Sofie, gir den ekle Følelsen næring og får Sofie til å ville rømme så langt unna som mulig. Best å holde avstand. Hun har holdt seg unna Tonje siden den gang, i tilfelle hun skulle komme til å spørre henne hva hun skulle i sommer.

Trikken ruller videre gjennom byen. Det er ikke lenge til Sofie skal av. Hun tenker på hvor godt det skal bli å se Geir igjen. Det er noen måneder siden sist. Han har vært i utlandet, og er nå kommer tilbake for å se om han får seg en fast jobb i Norge. Sofie har alltid sett opp til Geir. Tenk å være som han. Så full av livslyst. Så lite redd for hva andre mener. Så lite redd for å feile. Han hadde stått på ski i Alpene, vært på krokodillejakt i Amazonas. Han hadde bodd i Paris, lært seg fransk og levd livet i Frankrike. Geir gjorde ting som Sofie bare kunne drømme om. Han gjorde alltid det han ville. Og nå ville han møte henne. Kunne hun tørre å håpe på at han ville noe mer enn bare møte henne? Helt sikker ikke. Hvorfor ville han ville være sammen med deg? Du som ikke klarer å kjøpe en koffert engang. Han ville ha kjedet seg i hjel med deg. Hun slår tanken fra seg, og trykker på stopp-knappen. Hun hopper av trikken og kjenner at kroppen har klart å roet seg ned etter det store stresset ved T-banen. Aldri igjen. Enda en ting jeg må unngå, tenker hun. Hun må nesten flire av hvor stor Lista over situasjoner hun må unngå er blitt. Godt jeg har galgenhumor, tenker Sofie mens hun kjenner Følelsen vekkes til live igjen. Bare tanken på alt som forventes av henne gjør henne stresset og gir næring til Følelsen. Ting hun helst prøver å unngå, slik at ikke den ekle Følelsen skal plage henne. Enkle ting som å bestille en legetime per telefon. Eller gå alene inn på en kafe som hun aldri har vært i. Bare det å måtte lage middag eller henge opp klær krever noen ganger så mye motivasjon at det blir uutholdelig å se for seg at hun skulle klare å gjøre det. Hun kunne finne på å ligge på sofaen å spille på telefonen i flere timer, bare for å unngå å ta klesvasken. Hun kunne rive seg i håret over at hun hadde sløst bort hele lørdagen foran tv-en, bare fordi tanken på at hun skulle ta helgevasken paralyserte henne og gjorde henne ute av stand til å foreta seg noe. Senere samme dag, når hun innså at hun hadde kastet bort dagen på ingenting, kom anklagelsene. Hvorfor vasket du ikke bare i full fart og gikk deg en tur etterpå? Hvorfor avtalte du ikke å møte noen, slik at du kunne få motivasjon til å vaske? Hvorfor leste du ikke bare en bok istedenfor å se på tv hele dagen? Hvorfor skal det være så vanskelig å vaske et gulv? Du vet jo at det er fort overstått. Alle hvorfor-spørsmålene hun aldri fikk svar på. Og etter beskyldningene kommer motløsheten. Og tankene som stadig dukker opp i hodet hennes når hun begynner å tenke på å bryte mønsteret av giddaløsheten; Det er for sent. Det er ingen vits. Ingen vits å prøve engang. Etterfulgt av den vanlige tristheten; Skal jeg aldri bli kvitt Følelsen? Skal jeg virkelig leve slik hele livet? Var folk rundt henne egentlig klar over hvor mye det kostet henne å gjøre enkle ting som å kjøpe seg et par sko? Bare det å skulle bestemme hva hun skulle ha til middag var til tider så energikrevende at det ble til at hun skrapte kjøleskapet for det hun hadde, for å slippe å ta en avgjørelse på butikken. For ikke å snakke om da hun måtte bestemme seg for om hun ville møte Geir eller ikke.

Der står han. Hun kan se han borte ved statuen. Han står med ryggen til, lent inn mot statuen. Han har på seg en mørk dongeribukse med hull på knærne, og skinnjakke. Han trykker på mobilen. Det ser ut som om han ikke har en eneste bekymring i verden. Tenk å ha det slik, tenker Sofie mens hun begynner å bekymre seg for hvordan hun skal hilse på Geir. Skal hun ta han i hånda? Eller gi han en klem? Eller kanskje han vil ha et kyss? Og hva skal hun si? Et enkelt hei? Eller et hvordan-går-det? Hjertet begynner å pumpe raskt igjen. Tilfører mer blod til hjernen. Mer blod til å tenke mer. Jeg er så lei av å tenke. Og føle. Kunne jeg ikke bare for en gang skyld få en pause? Men Sofie vet at det ikke går. Tankene går så fort. De går raskt over på å tenke på hva Geir vil snakke om. Enn om han er sur på henne for noe? Følelsen kommer raskt, bare ved tanken. Enn hvis han mener at hun burde kommet på besøk til han i Paris? Eller ha ringt mer? Eller sendt flere mailer? Hun hadde prøvd å begrense kontakten, i frykt for å være innpåsliten. Hun hadde hun hold seg selv i tøylene, og ventet på hans initiativ. Og når hun endelig hadde fått en mail, hadde hun brukt flere timer på å formulere seg så godt som mulig før hun turte å sende svaret. I flere dager etter hun hadde sendt mailen kunne hun tenke på om han syns det var dumt skrevet eller om han hadde forstått henne rett. Hun var livredd for at han skulle misforstå henne. Eller at han ikke skulle synes vel om det hun hadde skrevet. Tenk om han rett og slett hadde fått henne dit i dag for å kjefte på henne for noe hun hadde skrevet?

Nå snur han seg. Ser rett på henne. Hun prøver å tolke ansiktsuttrykket hans for å finne ut hvilken sinnstemning han er i. Da han smiler, puster Sofie ut et lettet sukk. Det er klart at Geir ikke er sint på henne. Han vinker ivrig og kommer henne i møte. Sofies hjerte pumper raskere nå. Kaldsvetten er tilbake i hendene, og pulsen er skyhøy. Sofie! Sier han når de står rett ovenfor hverandre. Hun merker at hun liker måten han sier navnet hennes på. Hun føler seg spesiell. Han gir henne en klomsete klem, som varer akkurat litt for lenge til hva hun ville følt var naturlig. Følelsen river i henne. Det var flaut! Det var din skyld at det ble så klomsete. Du skulle ha forberedt deg på å klemme han. Eller vært raskere ut med handa. Er det mulig å være så dust. Hva kommer han til å tenke om deg nå? Følelsen og tankene får Sofie til å ville grave et stort hull i bakken og gjemme seg. Hun vil vekk. Vekk fra situasjonen. Skrive det på Lista over ting som må unngåes. Men hun kan ikke. Hun vet det. Nå er hun her. Med mannen hun hadde tenkt på og drømt om det siste året.

Til sin store overraskelse virket det ikke som om Geir har brydd seg om måten de klemte i det hele tatt. Han smiler til Sofie og spør henne hvordan hun har det. De småprater mens de går ned til brygga. Der finner de seg en benk og slår seg ned. Sofie merker at hun liker å snakke med Geir. Det går så enkelt. Han er åpen og kritiserer henne ikke. Han er interessert og stiller mange spørsmål om livet hennes. Sofie liker måten han ser på henne på. Hun føler seg spesiell i hans nærvær. At Geir er spesiell er det ingen tvil om. Han er suksessfull og smart. Og han får henne til å føle seg verdifull. En person hun godt kunne tenke seg å gå inn i et forhold til. Men kan hun tørre å håpe på at han føler det på samme måte som henne?

Timene går mens de prater og ler. Det er lenge siden Sofie har følt seg så lettet og fri fra Følelsen og de onde tankene. Tenk om hun kunne fått levd slik? Tenk om noe av Geirs syn på livet kunne overføres til henne?

Når Geir begynner å snakke om at han må komme seg hjem kommer Følelsen tilbake. Hun kjenner det først ved at det knyter seg i magen. Så kommer kvalmen og steinen dypt ned i brystet. Hva nå? Hva hvis ikke han vil møtes igjen? Og hva hvis alt du har tenkt og følt sammen med han i dag bare er i hodet ditt, og at han ikke føler det på samme måte? Tankene og Følelsen tar motet fra henne og frykten for avisningen hans får henne til å ville komme seg vekk. Langt vekk, og helst så fort som mulig. Hun takker for at han hadde tid å møte henne, tar han raskt i hånda og går fra han der på brygga. Hun ser for seg det forfjamsete ansiktet hans mens hun går så raskt hun klarer mot T-banen. Hun banner når hun innser at hun har satt T-banen på Lista, og gjør en helomvending mot trikken. Følelsen og tankene kjemper en kamp inne i henne. Hva i alle verden gjorde du nå Sofie? Jeg sparte deg for en god del smerte. Det var det jeg gjorde. Men hvordan kan du vite at det ville endt slik? Du ga han jo ikke engang en sjanse. Det er ingen vits å prøve. Risikoen for å feile er for stor. Men du taper ingenting av å prøve. Jo, det gjør jeg! Det er ikke verdt det. Dessuten er det for sent. Jeg har allerede avvist han. Det er aldri for sent. Du kan fortsatt snu. Send han en melding. Ring han. Det er ingen vits. Jeg kommer til å feile. Ok, og hva så? Hva skjer om du feiler? Da vil jeg ikke overleve feilen. Følelsen kommer til å jage meg bort fra alt. Jeg kommer aldri til å ville tørre å prøve igjen. Og hva er forskjellen på det og slik du føler det nå? ......Det er aldri for sent! Så lenge det er liv, er det håp. Ja, risikoen for å feile er alltid til stede i livet. Men skal frykten for å feile hindre deg i å leve, og gjøre det du har lyst til?! Kom igjen! Det er ikke for sent! Og det er vits å prøve! Hva hvis du faktisk vinner? Du kan selv velge hvordan du vil leve ditt liv! Ta livet tilbake! Jeg vet det er skummelt, men hva er det verste som kan skje? Å feile...Og kjenne at jeg feiler.. Du tåler å feile. Du kommer til å tåle det! Du må bare stå i det. Du tørr! Du klarer det! Jeg har troa på deg!

Følelsen og tankene brenner i Sofies indre mens hun springer tilbake til brygga. Håpet har begynt å spire i henne. Håpet om at hun kan ta livet sitt tilbake. Bli kvitt Lista. Kanskje blir hun aldri kvitt Følelsen. Kanskje må hun leve med den hele livet, men hun er lei av å la den få ha kontroll over livet hennes. Hun er klar for kamp. Denne gangen ikke mot alle de skumle utfordringene som finnes rundt henne, men det skumleste av alt; lære seg å akseptere Følelsen inne i henne.

Geir sitter fortsatt på benken der hun forlot han. Med bøyd hodet og folede hender. Han ser så kjekk ut der han sitter. Tør hun virkelig dette? Hvem er hun til å prøve seg på en slik som han? Du er like mye verdt som alle andre. Hun setter seg på benken ved siden av han, og bestemmer seg for at uansett hva som skjer skal hun ikke flykte. Uansett hva enn slags tanke eller følelse som kommer til å komme, skal hun ikke overgi seg, men høre ut hva Geir har å si. Om dette har en framtid i det hele tatt kan hun kun finne ut om hun hopper i det. Og i frykt for å miste alt motet som hun har bygd opp de siste minuttene, sier hun navnet hans. Geir. Han bøyer seg opp, og ser overrasket opp på henne. Vil du ta T-banen med meg? Han smiler. 

Livet består av øyeblikk

Livet er så rart.


I det ene øyeblikket ligger du på en strand sammen med en du er glad i, og nyter sola og varmen.
Neste øyeblikk er du ute i flere minusgrader og er på tur til jobb.


I det ene øyeblikket koser du deg foran peisen med en kopp te og en god film.
Neste øyeblikk er du mitt i kaoset i en klasse, og kjefter og smeller for at det skal bli stille.


I det ene øyeblikket lærer du noe nytt og oppdager hvor fantastisk det er å leve. Neste øyeblikk møter du en utfordring som setter deg ut av spill, som får deg til å ville gi opp.


I det ene øyeblikket ligger du i senga di og varmer deg på varmeflaska og gleder deg over at det er tid for å sove. Neste øyeblikk våkner du at alarmen din ringer, og du er nødt til å sette fotene ned på det kalde gulvet og møte hverdagen.


I det ene øyeblikket tenker du at du må være verdens heldigste person, som har et slikt liv som du lever. Neste øyeblikk hater du livet ditt, og ønsker å få en rask og effektiv avslutning.


Livet består av øyeblikk. Noen gode, andre fæle. Og midt i alt dette står du. Lille deg. Som prøver å skape livet ditt. Mens du hele tiden blir skumpet og dyttet ned. Av følelser. Av tanker. Av de andre rundt deg. Av deg selv.


Har du akkurat i dette øyeblikket et av disse fæle stundene, så kan jeg trøste deg med at det snart går over. I neste øyeblikk smiler og ler du igjen, og klarer å se det nydelige med dette livet. Heldigvis og dessverre, er det slik dette livet er.

Takknemlig

Det fins så mye å være takknemlig for!

Jeg er takknemlig for at jeg har så mange mennesker rundt meg som jeg kan støtte meg på. Som gir meg råd og som bryr seg om meg når jeg trenger det. Jeg har mat på bordet, og tak over hodet. Jeg har en stor familie med mye kjærlighet. Jeg har en jobb jeg elsker med flotte barn og gode kollegaer. Jeg har den beste kjæresten som fins. Jeg har god selvinnsikt som gir meg mulighet til å endre ting i livet mitt som holder meg nede. Jeg har motivasjon og ståpåvilje til å kjempe de kampene som jeg står i. Jeg har en Gud som elsker meg, og som holder meg oppe med sine løfter.

Jeg har tusenvis av ting å være takknemlig for. La meg så huske på de når livet byr på sine utfordringer..!

Smart Skaper!

Noen ganger får naturen meg til å tenke på utrulig smart Gud var da han lagde verden!
Jeg har to eksempel.

1. På grunn av aksen i kloden vår, har vi årstider. Vinteren i nord og sør er en mørk tid, men takket være snøen er det ikke så mørkt likevel. Så smart at snøen er hvit! Så smart at nedbøren liksom bare blir hvitt og legger seg på bakken å lyser opp på det aller mørkeste. Og dette skjer jo bare der det er kaldest. Kaldest og mørkest. Så smart!


2. Så utrulig smart at kvinners syklus er like lenge som syklusen til måneden! Det er jo genial! Kalendere har jo ikke alltid fantes. Så smart at damene bare kunne følge med på måneden, og vite sånn ca neste gang de fikk mensen, og ikke minst når de hadde sin "trygge" periode. Genialt!

Gud er smart altså!

Hva skjedde med tiden?

Oj, det er lenge siden sist oppdatering. Sånn går det..

Jeg er fortsatt i Oslo og har mitt virke. Selv om ting ikke ble helt som jeg hadde forestilt meg da jeg skulle flytte hit, begynner livet i hovedstaden sakte, men sikker å ta form. Det er utrulig hvor kjent jeg har blitt med meg selv denne vinteren. Samtidig er det skremmende å tenke på årene som har gått, litt sånn uten at jeg har fått det med meg. Jeg snakket akkurat med en person som var født i -86 og ble 28 år, og jeg tenke: Sykt, du er gammel! Men jeg blir jo selv 27 i år..! Syke..!

Noe av det viktigste jeg har lært, eller holder på å lære, er at det eneste vi har er øyeblikket. Vi kan la tankene fange oss i dårlige minner eller bekymringer, men det hjelper oss ingenting. Vi må leve NÅ. Vi må være tilstede her. Det er NÅ du kan handle. Jeg jobber fortsatt med å leve etter dette selv, men det hjelper med stadig påminnelse, og gode venner.

Jeg avslutter med en godnyhet! :) Til høsten skal jeg flytte inn med en venninne i en litt større leilighet på Helsfyr. Jeg er overmåte glad for at vi fikk den. Den har strøm, varmvann, kabeltv inkludert. Endelig skal jeg slippe å fryse! :)

Du er ikke så spesiell!

Det fascinerer meg hvor like vi mennesker er til tider. Noen ganger tenker at jeg er så spesiell. Ingen kan forstå hvordan jeg har det nå. Feil! De fleste mennesker vet akkurat hvordan det er å ha det som du har det nå! Og de fleste gjør ikke en stor sak ut av det. De har innsett at det er bare slik livet er!

De fleste mennesker blir slitne etter en lang dag på jobb.
Det er normalt å være trøtt om du ikke har fått en god natt søvn.
Om du ikke har spist på flere timer, blir de aller fleste mennesker trette og slitne og mister konsentrasjonen.
Du er ikke alene om å tenke mye eller føle så mye som du gjør.
Alle blir syk til tider, og det kroppen trenger da er hvile til den blir frisk igjen.
Du er ikke den første som har hatt kjærlighetssorg eller mistet noen du er glad i. Du kommer deg videre.
Du er ikke rar eller spesiell om du blir lei deg hvis du mislykkes. Det er helt normalt!
Det er naturlig å mangle motivasjon til å trene eller spise sunt. De fleste har det jo sånn.


De aller, aller fleste menneskene på denne jorda har det drit til tider, men de alle fleste kommer seg opp også! Hva er det som er så spesielt med deg at du ikke tenker at det gjelder deg også?!

#Tough Love

Ut-av-meg-selv-opplevelse

Har du noen gang opplevd å ha en slik ut-av-deg-selv-opplevelse? Du legger merke til at du prater, men det føles ut som det ikke er du som gjør det. Akkurat som du hører en stemme som kommer fra deg selv, men det føles som det ikke er du som kontrollerer det som blir sagt. Eller når du ser deg selv i speilet, så er det rart å tenke på at det er speilbildet av deg selv du ser på. Du ser deg selv rett i øynene på en annen person, på en måte. Det går ikke helt ant å forklare det.

Det er en rar følelse..!

Tenk hvis vi alle hadde vært helt like..!

Det fascinerer meg hvor mange forskjellige mennesker som finnes i verden. Og da tenker jeg ikke først og fremst på utseende, men på tankemåter og ulike måter å oppføre oss på. At personlighet, oppvekst og oppdragelse er viktige faktorer, er udiskutabelt. Vi er forskjellige på grunn av det vi har opplevd gjennom livet, av erfaringene vi har gjort oss.

Så kommer det som fascinerer meg enda mer. Til tross for at vi er så forskjellige som vi er, så klarer vi å forholde oss til personene rundt oss. Vi klarer å få oss venner, kjærester. Ja til og med bestemmer vi oss for å gifte oss med en person som ikke er lik oss selv. Det er jo egentlig en ganske risky business, spør du meg. For vi vet jo at vi er ulike. Noen er mer ulike enn andre, men det er ingen mennesker som er like! Du tenker ikke likt som venninnen din. Kjæresten din har andre tanker og holdninger enn du har. Slik er det bare. Vi har alle ulike erfaringer som former oss til den vi er.

Så er det da om og gjøre å finne en som er mest mulig lik deg selv? Er det beste vennskap mellom to personer som er nesten helt lik? Som tenker likt? Som reagerer likt? Som mener det samme? Eller er det en berikelse og være sammen med en person som er veldig ulik deg selv? Kanskje denne personen kan bringe noe inn i livet ditt som du selv ikke ville sett, fordi du aldri hadde tenkt på denne måten. Kanskje du vil kunne godta noe du aldri ville godtatt før, fordi vennen din klarer å vise deg hvordan saken er sett med andre øyne enn dine egne.

Jeg ser for meg at mellom mennesker som er like, blir det mindre friksjon i forholdet. Det blir mindre krangling, fordi personene er stort sett enige og har like holdninger til det rundt seg. I forhold der personene er veldig forskjellig tror jeg det kan bli mer diskusjoner. Men samtidig kan dette være med på å tvinge deg til å se verden fra et annet ståsted. Du blir nødt til å sette deg inn i hvordan vennen din tenker, akkurat fordi du må forholde deg til vennen din. Du kan ikke bare skyve han unna fordi han ikke er enig med deg, slik du faktisk kan med en du møter på gata som skal prøve å overbevise deg om noe du er helt uenig i. Kanskje du innser at det du mente, ikke var fasiten. Det kan skape en større forståelse til personer rundt deg, når du oppdager at det er ikke sikkert at akkurat din holdning var korrekt.

At vi er ulike er nok utfordrende for oss, men jeg tror det absolutt er en berikelse.
Tenk så kjedelig verden ville vært hvis alle hadde vært helt like!

Er jeg god nok?

Har du noen ganger følt at du ikke er god nok? Du gjør ditt beste, men opplever at det ikke strekker til. Du prøver å endre deg, du har et ønske om å forbedre deg, men blir stadig skuffet når du finner ut at du ikke klarer å endre deg så mye som du hadde ønsket. Det er en fæl følelse å ikke være god nok. Det er fort gjort og la denne følelsen få tak i deg. Da kan du stå i fare for å grave din egen lille grop i selvmedlidenhet. Det er lett å ville gi opp, alt virker så håpløst og vanskelig. Verden virker så stor og skummel og farlig.

I en slik situasjon er det naturlig å ville søke trøst. Noen spiser mat for å trøste seg selv, eller kjøper pene ting. Andre har kanskje lettere for å stenge seg inne i seg selv. De holder seg opptatt med å høre på musikk, se på TV eller spiller spill på mobilen og datamaskinen. Alt for å slippe å møtte tenke på at de føler seg mislykket og ikke strekker til. Andre søker trøst hos andre mennesker rund seg. Kanskje familie, kjæreste eller venner. Men alt dette gir en kortvarig trøst, og er man ikke forsiktig nok kan det skape en avhengighet. 

Hvor kan en gå for å få langvarig trøst? En virkelig trøst? Jo,til vår Skaper. Han som skapte oss og som elsker oss som vi er. Og slik ser han på deg: "Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noe lyte på deg." (Høy. 4,7) Og Han blir aldri lei deg, og vil aldri slutte å elske deg. Han er trofast til evig tid. "Og jeg sverget deg troskap og sluttet en pakt med deg, sier Herren Herren, og du ble min." (Esek. 16,8) Tenk å bli elsket av en slik Gud og Far. "Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved." (Jer. 31,3) Det er godt å kunne hvile i en slik kjærlighet. Hos og i Han er du alltid god nok! 

"Se, jeg gjør noe nytt! 

Nå skal det spire fram. 

Skal dere ikke kjenne det?

Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen,

strømmer i ødemarken." Jes. 43,19.

All ære til Han som elsker alle og som gjør alt sammen! 

Selvtillit!

Det er utrulig hvor langt en kan komme her i livet med en god porsjon selvtillit. Da er en jo ikke redd for å prøve nye ting, det kommer jo til å bli suksess uansett. Og hvis en feiler er det jo bare et steg på veien mot å lære. Eller hvis en gjøre noe slik at en blir "upopulært", kanskje fordi en går imot strømmen og mener noe som er "upolitisk", så tenker man at det får være deres problem for at de ikke er enige med en. En kan få til alt en vil, nettopp fordi en har troa på seg selv.



Det er utrulig hvor lammet en blir her i livet av å ha dårlig selvtillit. Da er en redd for å prøve ut nye ting, for det kommer jo til å gå dårlig uansett. Og hvis en feiler, kommer den ekle stemmen som sier at du må for all del unngå slike situasjoner så du slipper å feiler igjen. En prøver å holde seg unna situasjoner der en kanskje må si noe om hva en mener, i frykt for å si noe som de andre ikke liker eller som de andre er uenige i. Livet byr på så mange utfordringer at en ikke tørr og prøve engang, nettopp fordi en ikke har troa på seg selv.



Jeg lurer på om det går ant å gjøre slik at en har god selvtillit. Lage det på en måte. Eller om det er noe som noen mennesker bare har, mens andre ikke har noe. 

Litt treg i oppfattelsen?

I dag oppdaget jeg at arbeidspulten min er ca 30 cm kortere enn alle de andres.
Det tok meg bare 3 måneder å oppdage det..

Livet, sett fra en friskmeldt ME-pasient

Noen ganger går det opp for meg hvor fantastisk livet er.

For litt over 4 år siden hadde jeg ME. Jeg var så sliten, trøtt og svimmel hele tiden at jeg kunne ikke være på skolen mer enn 4 timer av gangen, før jeg måtte hjem og sove. Jeg burde ha 9-10 timers søvn på natta, og kunne ikke være med på noe fysisk aktivitet. Uansett hvor jeg skulle i byen, tok jeg buss. Hvis jeg gikk opp en bakke kunne jeg bli liggende på gulvet i en halvtime før jeg klarte å reise meg opp. Å sitte på en stol og lytte var vanskelig, hodet var så tungt. Helst burde jeg sitte på en stol der jeg kunne lene meg bak og støtte hodet, eller ligge på flere stoler. Til tross for at jeg gjorde alt for å bevare på kreftene var jeg sliten, trøtt og hadde høy puls. Fremtiden var mørk og dyster. 

Jeg kan ikke tro at dette var meg for 4 år siden! Livet mitt er fullstendig forandret seg etter jeg tok et kurs i LP. (lightning prosess) Jeg fikk livet mitt tilbake! Jeg jobber nå 100% som kontaktlærer med arbeidstid fra 8 til 4-5 på en vanlig arbeidsdag. I hektiske perioder blir det mer. I fritiden min trener jeg mye forskjellig treningstyper. Jeg har faktisk prøvd alle som finnes på mitt treningstudio! Jeg kan gå lange turer med venner, eller bare være lenge oppe. Jeg sover i 7-8 timer hver natt, og er uthvilt når jeg våkner. Det er ingenting som holder meg tilbake fra å være med på det jeg har lyst til. Jeg kan gjøre det jeg vil! Og jeg gleder meg til alt som venter meg i fremtiden! 

Jeg har gått fra å tenke mye på hva som tar energi fra meg, til å gjøre det som faktisk gir meg energi! Jeg trenger ikke spare på kreftene, de kommer når jeg gjør noe lystbetont. Jeg henter min energi fra trening og å være med venner. (Typisk extrovert) Jeg merker også at jeg får energi når jeg mestrer noe jeg i utgangspunktet syntes var vanskelig å få til. Det er ikke vits å spare på energien! Da ender du bare opp i en sofa og føler deg sliten. Gjør heller noe du liker! Det er det som gir deg energi. Hvor henter du din energi fra?



"Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg ned til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp fra fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren." Sal. 40, 2-4.

Har du lagt merke til det?

Noen ganger tar jeg meg selv i å være redd for å slutte å finne verden og naturen interessant. Jeg er naturfagslærer, og i noen øyeblikk midt i timen kan det plutselig gå det opp for meg hvor utrulig kult naturen er satt sammen, at jeg bare gløder av engasjement og interesse for faget. Men så har jeg tenkt: dette kan vel ikke vare for evig. Om 10 år, når jeg har undervist i naturfag i 10 år, kommer det fortsatt til å være ting jeg ikke har syns var kult eller blir fascinert over?

I denne uka stod jeg ute i skolegården og hadde inspeksjon, og kom i prat med en kollega som snart går av med pensjon. Hun stod og studerte en blodlønn som hadde grønne blad, istedenfor røde, som de har til vanlig. "Det har jeg aldri lagt merke til før." sa hun. I mitt stille sinn tenkte jeg: "Åj, har du virkelig ikke lagt merke til det før nå, du som er ganske mye eldre enn meg." På samme tid ble jeg betrygget på at verden er så full av ting å legge merke til at vi kommer nok aldri til å slutte å se nye ting. Naturen er jo bare helt fantastisk!

Du klarer alt!

Jeg sitter i stua hjemme på Teisen og er veldig fornøyd over meg selv! (jeg prøvde å ta et bilde av meg for å vise dere hvor fornøyd jeg var, men det kom liksom ikke frem på den måten jeg ville. så jeg bilde ble droppet, for å si det sånn.) hvorfor så fornøyd spør du? 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men med meg så blir jeg så fantastisk fornøyd over meg selv når jeg får gjort noe som jeg egentlig syns er litt skummelt eller noe jeg ikke har gjort før. En har liksom aldri gjort det før, og en er ikke helt sikker på hvordan en skal gjøre det. Sjansen for å mislykkes er til stede, og det krever noe ekstra av deg å få gjennomført det. Med meg kan det noen gang handle om latterlig enkle ting, sånn som å få kjøpt månedskort på bussen eller å bestille spotify premium-abonnement. Andre ganger er det større, mer kompliserte ting som å bestille forsikring eller en flyreise til Buenos Aires. Men, en kan jo ikke la seg styre av redsler for å mislykkes, vertfall har ikke jeg tenkt å la det få styre meg! Da bør man heller bare spørre seg selv hva det er man ønsker, overføre fokuset helt over på det og hvordan du skal få det til. Og så bare gjøre det! Da skal jeg love deg at du vil bli skikkelig fornøyd med deg selv etterpå! og kanskje blir du overrasket over hva du kunne få til når du faktisk bare bestemte deg for å gjøre det du ville. 

I dag er jeg kjempefornøyd over meg selv fordi jeg endelig skaffet meg medlemskap i et treningsstudio! Jeg bare dro ned dit og fikset det! Det var gjort på under 10 minutter! Tenk det, så lett var det! Kjempebra!

Jeg er meg, og det er godt nok!

Vet du hva jeg er litt lei av? Jeg er lei av vårt behov for å systematisere ting. Til og med personlige egenskaper skal vi systematisere. Hun er snill og grei. Er positiv og smiler alltid. Han er slem. Er alltid negativ og smiler aldri. Men er det egentlig slik? Det går vel ikke ant at et menneske alltid er snill og grei og positiv! Vi mennesker er jo så utrulig mer komplekse enn det!

Hvorfor kan vi ikke bare oss selv, uten å måtte tenke så mye?!

"Hei. Jeg heter Anne Gørill. Jeg er 25 år og jobber som lærer. Noen ganger elsker jeg det, og noen ganger syns jeg det er sykt slitsomt og vanskelig. Noen oppgaver synes jeg er kjempelette, andre er veldig utfordrende. Jeg liker å snakke med mennesker, men også å være stille for meg selv. Jeg kan være frampå, men også sjenert og tilbaketrukken. Noen ganger er jeg voldsomt engasjert, andre ganger kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg er positiv til det meste, men kan også være negativ. Noen dager er fantastiske, mens andre er helt forferdelige! Jeg kan være så glad at jeg flirer så jeg får vondt i magen, og jeg kan være så lei meg at jeg gråter slik at jeg ikke klarer å prate. Noen ganger liker jeg å dele, andre ganger vil jeg helst ha ALT for meg selv."

Syke, hvorfor har jeg dette behove for å putte meg selv i en boks og si: "du er sånn og sånn." Kan jeg ikke bare få lov til å være meg selv, og la det være godt nok? Jo! Det kan jeg! Kjempebra!

Jeg er meg, og det er godt nok! :D

Høsten- mulighetens årstid!

Jeg elsker høsten! Høsten er full av nye muligheter! Jeg bare digger det! Du kommer til en ny plass. Du får noe nytt å gjøre, enten skole eller jobb. Du møter nye mennesker. Alt er så nytt, og ukjent. Det bare ligger der å venter på å blir oppdaget! Gira!! Dette blir konge!