Noen ganger tar jeg meg selv i å være redd for å slutte å finne verden og naturen interessant. Jeg er naturfagslærer, og i noen øyeblikk midt i timen kan det plutselig gå det opp for meg hvor utrulig kult naturen er satt sammen, at jeg bare gløder av engasjement og interesse for faget. Men så har jeg tenkt: dette kan vel ikke vare for evig. Om 10 år, når jeg har undervist i naturfag i 10 år, kommer det fortsatt til å være ting jeg ikke har syns var kult eller blir fascinert over?
I denne uka stod jeg ute i skolegården og hadde inspeksjon, og kom i prat med en kollega som snart går av med pensjon. Hun stod og studerte en blodlønn som hadde grønne blad, istedenfor røde, som de har til vanlig. "Det har jeg aldri lagt merke til før." sa hun. I mitt stille sinn tenkte jeg: "Åj, har du virkelig ikke lagt merke til det før nå, du som er ganske mye eldre enn meg." På samme tid ble jeg betrygget på at verden er så full av ting å legge merke til at vi kommer nok aldri til å slutte å se nye ting. Naturen er jo bare helt fantastisk!
1 kommentar:
Dette er det nok flere som har tenkt på, og jeg tror du har helt rett; det går ikke tomt for ting å fascineres over. Heldigvis... Så lenge man er åpen for det, har naturen er hav av "hemmeligheter" :) Godt skrevet, Anne Gørill. Håper forresten du har det bra? :)
Legg inn en kommentar