Læreryrke

Klokka er halv tre og jeg har vært på jobb i 6 timer. De har vært fylt med skriking, gråting, klaging, slåing, klemming, smiling og sutring fra barnas side, og kjefting, smelling, roping, heiing og hysjing fra min side. Vi har vært på tur hele dagen. Å være på tur er gøy, men veldig intens. Jeg har hatt nedtelling til dagen skulle bli ferdig. Til vi hadde fått alle barna trygt på og av T-banen og trygt hjem i dag også. Endelig sitter jeg i fred og ro ved pulten min. Det dunker i hodet og jeg er så sliten at jeg lengter etter å legge meg nedpå. 

Men nå skal ukeplanen skrives ferdig, og mandagen planlegges. Dessuten må jeg ringe noen foreldre, og jeg må skrive noen mail til kolleger. Arbeidsdagen er ikke over, selv om barna har gått hjem. 

Dette var ikke ment som noe klageinnlegg: "Buhu, stakkars meg som er lærer." Jeg tror bare at mitt yrke er fryktelig intens i korte perioder. Og da snakker vi ikke-rekker-og-gå-på-do-intense, og støynivået-er-så-høyt-at-det-dunker-i-ørene-mine-intens, og -hvis-de-ikke-hører-på-meg-nå-så-begynner-jeg-å-grine-intense.

Jeg er egentlig litt lei av å forsvare at jeg har så mye ferie. Dere skulle bare visst hvor mye vi trenger det! Så neste uke skal jeg med god samvittighet ta ferie en uke. For mitt yrke, kan ikke sammenlignes med andres. Vi jobber fryktelig intens, og får heldigvis fri innimellom til å ta komme oss igjen, slik at vi med godt mot kan gå inn i klasserommene med et smil og fortsette å lære opp neste generasjon.