Det er helt mørkt rundt meg. Langt
over meg kan jeg svakt høre mennesker som prater og ler. De virker
som flere mil unna, enda det bare er noen meter opp til dem. Jeg er
alene. Det er så vidt jeg kan se noe. Alt er mørke. Rundt meg.
Under meg. Over meg. Inni meg. Lyset er som håpet, milevis langt
unna. Den siste jeg snakket med gav til slutt opp og kom seg unna meg
i en full fart. Ikke vet jeg hvor det ble av ham. Kanskje han sitter
i en annen grop, for seg selv. Kanskje mørket overveldet han også.
Slik det gjorde med meg. Jeg husker da jeg møtte han. Han stakk
hodet sitt ned til meg og lurte på om jeg ville være med på kafe.
Jeg husker at jeg så dumt på han. Hvordan skulle jeg kunne være
med på kafe? Men noe i øynene hans fortalte meg at han hadde trua
på meg. At jeg skulle klare det. Jeg begynte å tro på meg selv.
Han hadde allerede begynt å rekke hånda mot meg da han oppdaget at
det var en tapt sak. Enten innså han at han ikke kom til å rekke
ned til meg, eller kanskje var han redd for at jeg skulle dra han
ned. Uansett hva det var, er han ikke der nå lenger. Han tok hånda
til seg og forsvant.
Jeg vet ikke når jeg kom hit første
gang, eller hvor lenge jeg har vært her denne gangen. Det eneste jeg
vet at jeg er at jeg føler meg hjemme her nede, og jeg har blitt
ganske flink til å overleve her. På en måte liker jeg meg her.
Mørket skjuler meg, og det kjennes godt. Eller kanskje jeg bare tror
det føles godt, fordi det er så kjent. Jeg har vært der oppe noen
ganger. Møtt frykten for å bli avvist og mislykket. Til tider har
det gått så bra at jeg trodde jeg alltid skulle bli værende der.
Så feil kan en ta. Men så har jeg krøpet ned hit igjen når jeg
feilet. Jeg syns synd i meg selv. Det er ikke slik at jeg ønsker å
være her nede, men det krever så mye av meg for å komme meg opp
herfra. Det krever mot, viljestyrke, kraft. Alle egenskapene jeg ikke
har. Vertfall er det det jeg vil ha meg selv til å tro. Hvis jeg
hadde hatt de egenskapene, hadde jeg jo ikke hatt noen grunn til å
være her. Men likevel er jeg her. Alene. Og mørket er min eneste
igjenværende venn.
«Du trenger ikke være der nede
lenger. Du kan komme deg opp.» Det er bestevenninnen min som roper
ned til meg. Hun er lei av at jeg er her nede. Hun mener at jeg er
her med vilje. Det kan hende hun har rett. Men hva hvis jeg prøver å
komme meg opp, bare for å innse at jeg ikke klarer det? Hun kaster
ned et tau. Så langt nede er jeg kommet nå. At jeg trenger et tau
for å komme meg opp. Tauet er rett foran meg. Over meg er det kommet
til flere. Jeg ser mamma, pappa, familien min, gode venner og
kollegaer. Alle smiler ned til meg og heier: Du klarer dette! Jeg tar
tauet i hånden og ser at ansiktene på mine kjære begynner å
nærmer seg. Det er jo ikke så langt opp til dem! Jeg kan se sola
titte frem bak skyene. Jeg hører musikk. Det gir meg lyst til å
danse. Nå er det bare noen få centimeter mellom meg og lyset i
omverden. Det skal bare til et lite hopp, så er jeg oppe. Jeg
motiverer meg selv og bestemmer meg for å gjøre det. Hva er det
verste som kan skje? Jeg har jo allerede opplevd å være omgitt av
mørket, og overlevd. Jeg puster dypt inn, og hopper i det.
