Livet er som en fjelltur. Når du begynner starter du med frisk mot. Du har alle mulighetene foran deg til at dette skal bli en flott fjelltur. Kanskje er du litt ustabil i begynnelsen, men lærer fort hvordan du skal sette neste fot foran den andre for å ikke falle mer.
Hvordan du blir utstyrt fra begynnelsen av vil være med på å styre hvordan turen blir. Om du har rette sko, rett mengde tøy med deg. Hva du får med deg i sekken. Kanskje du har for tung sekk du må bære med deg hele veien opp, eller du får gnagsår som du må slite med hele veien. Uansett vil denne delen av turen ha store betydning for resten av veien.
I midten av turen har du blitt vant til gåinga. Du kan nyte mer utsikten og kanskje du blir kjent med andre som er på samme tur som deg. Kanskje finner du noen du vil ha følge med hele veien opp på toppen. Det er mye som kan skje på en fjelltur. Du kan miste noe verdifullt på tur oppover som gjør at du vil gi opp. Eller du finner noe du ikke trodde du ville finne. Kanskje en nydelig perle på stien eller en gammel antikk skje som har stor verdi. Du får se ulik natur og du velger selv om du vil nyte det ved å se opp, eller om du velger å se ned på gråsteinen du har under føttene.
Når du nærmer deg toppen, har du gått langt. Du begynner å bli sliten, og lengter etter å komme fram. Samtidig som du kanskje ikke ønsker at turen skal bli ferdig. Det er vanskeligere å gå og du må ha flere pauser. Du kjenner at dagslyset begynner å tære på øynene og du kjenner deg sliten i hodet. Kanskje du ikke klarer å tenke helt klart. Klærne dine er kanskje slitte og skitne. Men du merker at klærne og utstyret som du bekymret deg veldig for i begynnelsen, ikke har så stor betydning mer. Så lenge de får deg fram til målet.
Fjelltoppen er døden. Den er selve målet for turen. Og rett før du når opp, ser du kanskje ned på turen som har vært. Og fårhåpentligvis smiler du fordi du har gode minner fra turen. Og selv om du har falt en god del og mistet en god del på veien, så gjorde du ditt beste og nådde toppen akkurat da det var meningen at du skulle nå den.
Til ettertanke:
Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for døden. Selv med min tro på at jeg skal komme til en bedre plass og være med min Far i himmelen når jeg dør, er jeg redd. Så leste jeg i en bok som handlet om to søstre som skulle dø. Der var døden beskrevet som en fjelltopp de skulle bestige. Jeg har aldri tenkt på døden som en fjelltopp. For meg er døden som havet, noe stort, skummelt, mørkt og farlig. Noe vi ser hele tiden, men som vi ikke kan se bunnen på. Bare tanken på at døden er som havet, skremmer meg. Derfor vil jeg prøve å se for meg døden som en fjelltopp. For det finns ingen bedre følelse enn å stå svett og utslitt på toppen av et svært fjell, som du har brukt de siste 3 timene på å bestige. Slik ønsker jeg å se på døden; som et mål der framme. Og når jeg selv kommer dit, ønsker jeg å si som Paulus i filipperbrevet 1,21: “For meg er livet Kristus og døden en vinning.”
