Livet er som en fjelltur

Livet er som en fjelltur. Når du begynner starter du med frisk mot. Du har alle mulighetene foran deg til at dette skal bli en flott fjelltur. Kanskje er du litt ustabil i begynnelsen, men lærer fort hvordan du skal sette neste fot foran den andre for å ikke falle mer. 

Hvordan du blir utstyrt fra begynnelsen av vil være med på å styre hvordan turen blir. Om du har rette sko, rett mengde tøy med deg. Hva du får med deg i sekken. Kanskje du har for tung sekk du må bære med deg hele veien opp, eller du får gnagsår som du må slite med hele veien. Uansett vil denne delen av turen ha store betydning for resten av veien.

I midten av turen har du blitt vant til gåinga. Du kan nyte mer utsikten og kanskje du blir kjent med andre som er på samme tur som deg. Kanskje finner du noen du vil ha følge med hele veien opp på toppen. Det er mye som kan skje på en fjelltur. Du kan miste noe verdifullt på tur oppover som gjør at du vil gi opp. Eller du finner noe du ikke trodde du ville finne. Kanskje en nydelig perle på stien eller en gammel antikk skje som har stor verdi. Du får se ulik natur og du velger selv om du vil nyte det ved å se opp, eller om du velger å se ned på gråsteinen du har under føttene. 

Når du nærmer deg toppen, har du gått langt. Du begynner å bli sliten, og lengter etter å komme fram. Samtidig som du kanskje ikke ønsker at turen skal bli ferdig. Det er vanskeligere å gå og du må ha flere pauser. Du kjenner at dagslyset begynner å tære på øynene og du kjenner deg sliten i hodet. Kanskje du ikke klarer å tenke helt klart. Klærne dine er kanskje slitte og skitne. Men du merker at klærne og utstyret som du bekymret deg veldig for i begynnelsen, ikke har så stor betydning mer. Så lenge de får deg fram til målet. 

Fjelltoppen er døden. Den er selve målet for turen. Og rett før du når opp, ser du kanskje ned på turen som har vært. Og fårhåpentligvis smiler du fordi du har gode minner fra turen. Og selv om du har falt en god del og mistet en god del på veien, så gjorde du ditt beste og nådde toppen akkurat da det var meningen at du skulle nå den. 

Til ettertanke: 

Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for døden. Selv med min tro på at jeg skal komme til en bedre plass og være med min Far i himmelen når jeg dør, er jeg redd. Så leste jeg i en bok som handlet om to søstre som skulle dø. Der var døden beskrevet som en fjelltopp de skulle bestige. Jeg har aldri tenkt på døden som en fjelltopp. For meg er døden som havet, noe stort, skummelt, mørkt og farlig. Noe vi ser hele tiden, men som vi ikke kan se bunnen på. Bare tanken på at døden er som havet, skremmer meg. Derfor vil jeg prøve å se for meg døden som en fjelltopp. For det finns ingen bedre følelse enn å stå svett og utslitt på toppen av et svært fjell, som du har brukt de siste 3 timene på å bestige. Slik ønsker jeg å se på døden; som et mål der framme. Og når jeg selv kommer dit, ønsker jeg å si som Paulus i filipperbrevet 1,21: “For meg er livet Kristus og døden en vinning.” 

Læreryrke

Klokka er halv tre og jeg har vært på jobb i 6 timer. De har vært fylt med skriking, gråting, klaging, slåing, klemming, smiling og sutring fra barnas side, og kjefting, smelling, roping, heiing og hysjing fra min side. Vi har vært på tur hele dagen. Å være på tur er gøy, men veldig intens. Jeg har hatt nedtelling til dagen skulle bli ferdig. Til vi hadde fått alle barna trygt på og av T-banen og trygt hjem i dag også. Endelig sitter jeg i fred og ro ved pulten min. Det dunker i hodet og jeg er så sliten at jeg lengter etter å legge meg nedpå. 

Men nå skal ukeplanen skrives ferdig, og mandagen planlegges. Dessuten må jeg ringe noen foreldre, og jeg må skrive noen mail til kolleger. Arbeidsdagen er ikke over, selv om barna har gått hjem. 

Dette var ikke ment som noe klageinnlegg: "Buhu, stakkars meg som er lærer." Jeg tror bare at mitt yrke er fryktelig intens i korte perioder. Og da snakker vi ikke-rekker-og-gå-på-do-intense, og støynivået-er-så-høyt-at-det-dunker-i-ørene-mine-intens, og -hvis-de-ikke-hører-på-meg-nå-så-begynner-jeg-å-grine-intense.

Jeg er egentlig litt lei av å forsvare at jeg har så mye ferie. Dere skulle bare visst hvor mye vi trenger det! Så neste uke skal jeg med god samvittighet ta ferie en uke. For mitt yrke, kan ikke sammenlignes med andres. Vi jobber fryktelig intens, og får heldigvis fri innimellom til å ta komme oss igjen, slik at vi med godt mot kan gå inn i klasserommene med et smil og fortsette å lære opp neste generasjon. 

På måfå til Spania

Jeg satt på bussen på tur til jobb da jeg fikk øye på flybussen. Som i en transe hoppet jeg av bussen min, sprang for å nå flybussen på tur til flyplassen. Vel framme bestilte jeg meg en enveisbillett til syden. Jeg kunne ikke brydd meg mindre hvor i syden det ble, men med min flaks var det første flyet ut fra flyplassen, et fly til Spania. Det passer meg utmerket siden jeg snakker flytende spansk.
Jeg kjente et lite stikk i meg da jeg gikk ombord og tenkte på alle mine egentlige gjøremål for dagen. Hva ville 7. klassingene mine si når jeg ikke kom på jobb? Hva ville mannen min gjøre når han oppdager at jeg ikke kom hjem fra jobb kl 4? Jeg forlot alt uten å si i fra til noen. Jeg orket ikke tenke på det. Til nå hadde jeg ikke vurdert noen ting jeg gjorde. Jeg bare fulgte instinktet.


Turen tok ikke mer enn 3 timer, og 2 timer etter det igjen vandret jeg rundt på stranden i 25 grader. Jeg tok av skoene og sokkene og puttet føttene i den deilige vannet. Jeg hørte måkeskrik og enkelte selgere som prøvde å selge sine produkter. Jeg kjøpte meg en sandwich og en cola og valgte en deilig plass i sola. Så utrulig digg det var å sitte der uten en eneste bekymring. Jeg nøt hvert sekund av det deilige været, den fantastiske lufta og den gode dagdrømmen, før jeg vendte tilbake til planlegging, undervisning og skriftlig vurdering.