Jeg husker tilbake da jeg hadde ME. Hver gang jeg lo eller hadde det skikkelig gøy med vennene mine fikk jeg kommentarer som: "Å, nå går det bedre med deg?" eller "Nå skal du se at du holder på å blir frisk." Jeg er klar over at slike kommentarer helt sikkert var ment som oppmuntring. Men istedenfor tok jeg de som enda et slag når jeg endelig hadde klart å glemme hvor sliten og svimmel jeg var. Kunne jeg ikke glede meg over det positivet i livet mitt, uten at de rundt meg forventet at nå skulle jeg snart bli frisk igjen? Akkurat som om jeg enten måtte være syk, og da vise at jeg faktisk var syk, eller være glad og være på bedringens vei.
Det er bare et problem. De som har kroniske sykdommer, blir ikke bedre. De har gode perioder, men de blir ikke friske. Å vite at sykdommen en har ikke skal gå over, er en sterk påkjenning og setter absolutt en demper på gleden. Men hvis en lærer seg å aksepterer sykdommen, men likevel klare å glede seg over det som er av glede i livet, da er en kommen langt! Veldig langt!
Jeg har det siste året vært veldig plaget med magen. Til nå har ikke legene funnet ut noen ting. De foreslår psykosomatiske årsaker, og jeg føler meg nok en gang skuffet av det norske helsevesenet. Jeg har mine gode perioder, sammen med de dårlige. Jeg har brukt sikkert et halvt år på å bare komme meg opp av sofaen, og gjør ting til tross for kvalmen som presser på hele tiden. Det er et mareritt. Men jeg må bare fortsette å leve.
Når det er sagt har jeg de siste ukene våknet opp med en fantastisk følelse av lykke! Du vet sånn følelse du fikk når du var liten og du kom på at det er bursdagen din, julaften eller 17. Mai. Jeg elsker den følelsen!
Jeg har absolutt tenkt å nyte gleden som kommer i livet mitt! Så for det bare være så med kvalmen og smerten den dagen! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar