Livet

Eller #livet, som enkelte sier..

Livet er slitsomt.

Det er slitsomt å leve. Så lenge du lever vil du ha problemer og bekymringer. Du vil bli sliten av å jobbe. Sliten av å tenke.

Er jeg litt negativ nå..? Jo, jeg er det. Jeg er så lei av å slite. Lei av å tenke på at livet er et slit. At en må slite seg gjennom sykdom og skuffelser som livet byr på. Lei av å vente. Vente på at det skal gå over.

Imellomtiden antar jeg at det beste en kan gjøre er å akseptere virkeligheten slik den er. Akseptere den uten at den lar deg grave deg enda lenger ned i dritten. Uten at den tar fra deg all håpet. Uten at du bli etterlatt motløs. Det gjelder å finne lysglimtene. Pausene fra slitet.

Jeg tar mine pauser foran TV. Med en god film eller en serie jeg liker. Eller jeg snakker i telefonen meg en venn. Jeg får pause når jeg er på jobb, og har en god time. Når jeg gleder meg over gode kolleger. Når jeg ser utbytte av jobben min i hva ungene har lært. Jeg kan til og med finne på å dra på Zumba-trening, når jeg har en god dag.

Livet er slitsomt. Men det gjelder å fokusere på alle de gode sidene ved livet. Ikke la deg bli dratt ned av slitet og motløsheten.

På veggen på soverommet mitt henger et bibelvers, hvor jeg henter styrke og håp hver dag. Det er hentet fra 5. Mos. 31,8, og lyder slik:

"Herren, han som drar foran deg, skal være med deg. Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs."

Det er spesielt den siste linjen som treffer meg i mitt slit. Når frykten for framtiden tar meg, og håpet om å bli frisk forsvinner, så sier Gud at jeg ikke skal frykte og ikke være motløs. Det er ord jeg klamrer meg til. Så lenge som jeg lever dette livet, enda så slitsomt det enn måtte bli.