"SMIL!"

En annen ting som en ikke kan overse hjemme hos mormor, er antall albumer. Her fins det et lass med bilder fra mammas barndom, min egen barndom, og noen få oppstilte bilder fra mormors barndom. Og det slår meg mens jeg ser igjennom noe som virker som en historie i fotografienes verden, at det har vært en utvikling innen fotografi. (kanskje ikke så overraskende)

På bildene av mormors familie, tatt på tidlig 1900-tall, er alle oppstilt, ofte har de på seg pene klær, og ansiktene er ofte alvorlige. Det er tydelig at man skulle se bra ut når man ble fotografert. Bildene fra mammas barndom er ulike. Her finner jeg bilder av personer som i forskjellige situasjoner. I fjæra, på setra, på skitur. Fortsatt er personene litt oppstilte, men smiler nå gjerne fra øre til øre. Så kommer bildene fra min egen barndom. På bildene, som er tatt i all mulige situasjoner, er det mennesker som spiser, som leker, som spiller piano, som lager mat. Bilder tatt rett ut fra hverdagslivet. Mange bilder er tatt med dårlig fokus, objektet på bildet er "skjevt" i forhold til omgivelsene eller rett og slett inneholder personer som "ikke kom så godt ut av det". Jeg finner all mulige slags bilder fra min egen barndom.

Så kommer vi til bildene fra i dag. Utviklingen har gått mye fortere den siste tiden, enn for tiår siden. Dagens bilder minner meg om bildene fra mormors og mammas barndom. På bildene er det personer som smiler, gjerne sittende med et bord med god mat på, eller noe annet en gjerne vil vise frem, ofte oppstilt. Det finnes nesten ingen "mislykket" bilder. Det er om og gjort å se bra ut når man blir fotografert.

So there you go. Vi har gjennom fotokamerats utvikling gått fra å ville se så god ut som mulig på bilder (fordi fotografering var noe store greier som ikke alle hadde adgang til), gjennom min egen barndom der alt og enhvert ble tatt bildet av, (fordi plutselig hadde man anledning til å ta bilder, uten at det kostet skjorten) til dagens bilder der vi har gått tilbake til å ville se så god ut som mulig. (rett og slett fordi vi har mulighet til å slette de bildene som ikke ble perfekte.)



En tanke jeg fikk mens jeg skrev: Kan vi i fotografienes historie se en utvikling mot at alt skal være perfekt? Er det ikke de vi alle streber etter i livet? Og ville være bedre enn vi er? Et streb mot det perfekte? Er det egentlig rom i samfunnet vårt til å ikke være perfekt?