Uuuut mot havet!

Det var en gang tre jenter som bodde i en stor by. Byen var svært stor, og jentene hadde aldri sett annet enn trafikk og store bygninger.

Men en dag fikk jentene høre at det fantes en plass i utkanten av byen, der man hadde utsikt til have og der det fantes trær, gress og dyr. Jentene bestemte seg straks for å legge i vei, ut mot havet.

De kom først til noen brygger der de fikk se vann for første gang i sitt argentinske liv. Jentene var glade for å ha funnet det brune vannet, men de var enda et stykke unna det ordenlige store havet. 

Da de hadde gått lenge mellom hus og trafikk fant de endelig en krusvei. Den skulle føre jentene til havet. Jentene var ved godt mot da de fikk erstattet asfalt med grus, og trafikkstøy med fuglesang, i det pene naturreservatet.

 
I det ukjente terrenget som møtte dem på veien kunne de heldigvis se kjente strukturer av by i det fjerne, som forsikret jentene om at de ikke var langt hjemmefra.

Men selv denne forsikringen måtte jentene gi slipp på da de nærmet seg havet, og alt de kunne se var grønt gress, siv og trær. Et svært tre fant de også, og som en av jentene som visstnok er litt interessert i trær, absolutt måtte klatre opp i og bli tatt bilde av.

Da de hadde gått lenge og lengre enn langt fant de endelig havet! Og ikke engang all søpla, glassbråtene og alle steiner fra gamle bygninger som lå i fjæra, kunne stoppe deres glede av å se det store blå!

Takk for en kongetur til have folkens! :) 

"Hei! Du har solen i ditt hår, og jeg vet hvor veien går: 

Uuuuut mot havet, der drømmer blir sanne, og vinden gir svar:"