Eg ælske metafora! D får liksom store abstrakte ting til å bli små hverdagsli og begripeli. Å d store vanskelie live blir plusseli konkret og kanskje lættar å forstå. Derfor e eg ofte oppmerksom på små vanlie situasjona som eg kan lære nåkka om live av.
En sånn situasjon opplevde eg i går på keramikksalen. Eg hadde næmli sotte relativt længe å forma en skulptur som eg egentli blei meir å meir fornøyd me. Eg hadde forma kroppen, forman og håre, og hadde bare ansikte ijæn. Forsikti sku eg bruke en modelleringskniv til å forme ansikte da ei i klassn min sir: "Korsn tør du jøre nåkka meir me figurn? Einn viss den bli dåliar?" (ikke ordrætt sitert) men.. korsn i all verdn sku eg ellers få skulturn min færdi som eg ville ha ho, utn å tørre å forme ho?
Å så metaforisk som eg e, dro eg overraskanes fort linja tilbake til live. Korsn ska vi kunne forme live som vi vil, viss vi e for redd for å prøve? D kunne jo hende at skulpturn min blei dåliar ætter eg hadde prøvd å forma ansikte best muli. Eg hadde jo ingen garanti. Men eg kunne alltids ta litt meir leire å prøve en gang til viss d skulle vise seg at eg mislyktes. Å d kan man faktisk i live åsså! D går ant å prøve på nytt når man feile. Men hvis man aldri tørr å prøve og ta nån sjansa, så sitt man kanskje igjen me et liv som blei vældi bra, men som kunne blitt enda bedre viss man bare hadde tort å forma ansikte som man ville.;)
3 kommentarer:
Hmm. Men hva hvis man trur at man kommer til å skade/såre andre ved å ta den sjansen? Bør man da allikevel prøve?
Så sant så sant. Kordan ska livet bli så bra som man vil ha det, vess man kje våge å ta sjansa :)
Åj, vanskeli problemstilling Kristoffer. man kan jo ikke bare buse på d man sjøl vil utn å ta hensyn til andre! Så viss man trur at man kan skade eller såre andre ve å ta sjansa, så e d nok kanskje lurt å være yderst forsikti.
Men viss d bare e på sin egen lille leirklomp man tar sjansa på, så må man bare våge!:)
Legg inn en kommentar